«Min reise mot å bli forelder var ikke slik jeg hadde tenkt. Jeg har alltid visst at morsrollen var et eventyr jeg ønsket å være med på. Jeg så for meg at jeg skulle være lykkelig og glødende som gravid, og gå rett tilbake til kroppen jeg hadde før graviditeten. Jeg ble brått klar over at dette ikke var helt realistisk.
I november 2019 var graviditetstesten positiv etter en periode med svært ømme bryster og kvalmebølger. På den første svangerskapskontrollen var jeg ikke kommet langt nok på vei til at de kunne høre hjerteslag eller til å vite om fosteret var levedyktig. De anslo at jeg var 3 til 4 uker på vei. Jeg måtte vente 3 eller 4 uker til for å få vite om det var hjerteslag. I tiden før jeg så barnets hjerteslag på monitoren første gang, fikk jeg kjørt meg hardt på svangerskapsskolen. Kvalme. Oppkast. Døgnet rundt. Jeg klarte ikke holde på verken vått eller tørt. Alle fortalte at dette var en normal del av svangerskapet.
I uke 10 ble jeg lagt inn på sykehus med alvorlig dehydrering. Jeg fikk 2 poser med væske intravenøst så fort de klarte det. Det endte opp med en 4 dagers spymaraton på sykehuset. Jeg kunne ikke spise. Jeg kunne ikke drikke. Den intravenøse væsken var det som gjorde at jeg fikk i meg nok væske. Jeg måtte slutte å jobbe. Og det ble flere sykehusopphold før graviditeten endte opp med min førstefødte nydelige jente. Så mange medisiner. Utallige IV-nåler. Blodutredelser. Infiltrerte IV-slanger. Jeg byttet ut blodsukkertesting i lab med en glukosemåler for å sjekke blodsukkeret 4 ganger om dagen i 2 uker når jeg var 28 uker på vei. På grensen til svangerskapsdiabetes. Jeg måtte fortsette å sjekke blodsukkeret 4 ganger om dagen frem til fødselen for å være sikker på at jeg ikke ble diabetiker.
Jeg brukte utallige timer på å lese om diagnosen. Hyperemesis gravidarum (sykelige svangerskapsbrekninger). 3 % av kvinner får det. 34 % av disse kvinnene kommer til å abortere. Det er ikke mange som kjenner til det eller det faktum at dette er en genetisk tilstand. 81 % av kvinnene som blir gravid igjen, vil få hyperemesis gravidarum på nytt. Det gjorde jeg. Jente nummer to var en stor overraskelse. Vi kjempet den samme kampen på nytt. Det var mindre alvorlig, men det var med jernmangel og svangerskapsdiabetes. Fingerstikk, medisiner og en streng diett. Jeg klarte ikke å kutte ut karbohydrater helt, men det var også helt uaktuelt å spise for mye. Vi måtte finne en balanse mellom hyperemesis gravidarum og diabetesen. Jeg måtte spise for å opprettholde sukkernivået og legge på meg det som var nødvendig, men spising ble etterfulgt av oppkast. Det var en ond sirkel og en vanskelig balansegang.
Men vi klarte det. Alle 3. Glade, friske og i utvikling. Tulla og Snuppa mi var verdt alt sammen. Hvert sekund av reisen mot å bli forelder blekner sammenlignet med latteren, gleden og lykken barna mine gir meg. De gjør meg så lykkelig. Jeg elsker hvert eneste øyeblikk jeg tilbringer sammen med dem. Selv når det er vanskelig innimellom. Jeg trives i foreldrerollen. Og det kommer jeg alltid til å gjøre. Vær oppmerksom på at jeg har brukt Hyperemesis.org til fakta om hyperemesis gravidarum.»
